Fødselsrapport

Dette ble en lang rapport, men jeg trengte å skrive av meg alt som skjedde.

Torsdag 6. januar 2011, 36+4, skulle vi på rutinekontroll på Ahus som vi hadde vært hver uke den siste tiden. Blodtrykk og urin hadde alltid vært fint, så å si, men jeg hadde en god del vann i kroppen. Vi var først på en UL der tvillingene ble estimert til rett under 3 kg begge to, men det var veldig vanskelig å måle de nå for det var trangt så det ble kun et veldig ca-mål. Alt så ellers fint ut, snuppa i hodeleie, men enda ikke festet, og lillegutt på tvers/skrå.

Så var det inn til jordmor som hmmet da hun sjekka urinen. Jeg hadde +2 på proteiner noe jeg aldri hadde hatt før. Hun sjekket blodtrykket og sa ingenting og satt leeenge så jeg skjønte at dette var nok høyt. Hun tok vekk hørelurene og så på meg og sa at dette var høyt. Jeg spurte hvor høyt og hun sa: Høyt. Pulsen steg litt og hun ba meg ligge på venstre siden på en benk i 10 minutter før hun skulle komme inn og måle på nytt. De 10 ble 20 og da hun kom inn målte hun det til 140/90 og måtte derfor prate med legen. Vi kom inn til legen igjen og han sa at hadde BT vært høyere hadde jeg blitt lagt inn med en gang for det var heelt på grensen, men jeg fikk dra hjem med beskjed om å komme tilbake dagen etter for å sjekke på nytt. Hvis BT var høyere ville fødsel bli satt i gang, var det likt ville fødsel settes i gang over helga.

Vi dro hjem og jeg sov som jeg hadde gjort de siste dagene heeeelt ekstrmt dårlig. Fikk vel totalt 3-4 timer sammenlagt søvn ila hele natta. Oppe og tissa ørtifjørten ganger, vondt i bekken, vondt i hofter, tungt å snu seg, i det hele tatt…

Jeg hadde over hodet ikke tro på at det ble noe igangsetting da vi stod opp fredag 7. januar og pakket derfor fødebaggen for DA kom det garantert ikke til å skje noe, hehe… Vi troppet opp på Ahus og kom inn til gynekolog først som slet veeeeldig med å finne Isak. Hun fant hodet, men fikk bare kroppen til Ea hele tiden. Etter mye om og men fant hun han til slutt, men han lå visst veldig gjemt og på skrå. Magen min hadde endret seg til denne dagen og var mer spiss enn flat og Isak som alltid lå på tvers lå nå veldig på skrå, men med hodet helt oppunder mine høyre ribbein (som han alltid har gjort). Jordmor kom inn og sjekka urinen min: +3 på proteiner, og blodtrykket var nå 140/110. Gynekologen så på meg og sa: ”Ja du skjønner vel hvor dette bærer hen?” Og jeg svarte at ja, det skjønte jeg. Hun ringte opp til føden og jeg begynte å gråte. Det ble jo litt sjokk for jeg trodde ikke det kom til å skje noe den dagen. Men sjokk hadde det vel blitt uansett for man blir jo aldri klar for å føde?

Hun ville sjekke modning på meg og fant 2 cm åpning og for modent for ballong så jeg skulle få modningstabletter med en gang.

JM trøstet meg og fulgte oss opp på føden og ønsket oss lykke til. Der fikk vi det jeg trodde var enerom og lå en god stund før de kom og satte på ctg. De sleit fælt med å få inn Isak på ctg, men han ble nå med til slutt selv om han stadig smatt unna så vi måtte finne han igjen.

Før modningspillen ble satt sjekket en JM åpningen og hun røsket i hinnene og sånn og DET var jævlig det! OMG! Men jeg overlevde. Fikk etter hvert noen små sammentrekninger som slo ut på ctg og var såå fornøyd! Måtte ligge en time etter at pillen var satt og JM sa at pga blodtrykket og twins så kunne dette gå fort, men ikke nødvendigvis så vi måtte belage oss på at fødsel kanskje ikke skjedde før søndag.

Ctg viste rier med 6-7 minutters mellomrom og noen av de var skikkelig vonde. De kom litt annenhver i magen og i ryggen og de i ryggen var verst og måtte puste meg gjennom de. Da jeg hadde ligget en time så tok de av ctg og jeg kunne rusle litt rundt for å se om ting tok seg opp litt. Bekkenet var virkelig ille etter å ha ligget i ro så lenge så orket ikke rusle mer enn ned i glassgata og opp igjen. Småtakene forsvant fullstendig og jeg ble litt skuffa.

Neste pille skulle settes etter fire timer så vi slappa av i mens og jeg hadde nå fått en nabo på rommet. Hun pusta og pesa og gråt seg gjennom rier som etter hvert kom hvert minutt. Hun fikk modningstablett samtidig som meg og ble til slutt trilla på føden på tross av kun 2 cm åpning. Jeg lå pal og kjente jo ingenting lenger og skulle ønske det var meg…

Halv seks ble neste pille satt, ingen endring i modning. Nå fikk jeg smårier igjen bare av å ligge på rygg med ctg, altså før pilla ble satt, så de sa jeg hadde irritabel livmor. De var litt usikre på åpningen og om jeg skulle ta vannet eller få ny pille så legen kom og sjekket og bestemte ny pille for livmorhalsen var ikke flatet ut enda og siden hodet ikke var festet så var det visst ikke så smart å ta vannet helt enda. Pillen ble satt og fikk nå noe kraftigere og hyppigere smårier enn forrige gang, men mot slutten av registreringen roet også disse seg.

I 01-tiden så kom JM med legen inn for å se på ctg-registreringen og de hmmet og pratet og noe var visst ikke helt bra. Ea sin hjertelyd droppet under riene og det likte ikke legen så han sa jeg skulle på føden og få tatt vannet. De trillet meg i senga bort og Kåre pakket med alle tingene og ble med. På føden krabbet jeg over i fødesenga og fikk ny ctg som var mye bedre (nyere) og småriene satte i gang igjen da jeg lå på rygg med denne på. Ea reagerte nå helt fint på riene og da JM sjekket åpningen i det hun skulle ta vannet så måtte hun hente legen for livmorhalsen var fortsatt et par cm lang og siden det var tvillinger og hodet ikke var festet ønsket hun ikke å ta vannet helt alene. Det er jo fare for navlesnorfremfall når hodet ikke er festet og vannet tas.

Legen sjekket og var enig med JM og bestemte at siden Ea nå ikke reagerte negativt på riene så ble jeg sendt tilbake til obsen og skulle få noe å sove på. Nå var jeg riiimelig trøtt. Kåre hadde visst blitt litt skjelven av alt frem og tilbake med vanntaking stakkar, men sa ikke dette før etter fødselen.
Kåre fikk ikke sove over så han dro hjem og jeg fikk dop for å sove. Dopet funka dårlig for jeg var så urolig, hadde vondt over alt og var jo ganske spent på alt som skulle skje så følte jeg ikke hadde noen som helst bedre natt enn nettene så langt.

Jeg reagerte veldig på alle beskjedene som kom og når ting plutselig skulle skje med skjelving så jeg rista nesten ut av senga. Særlig da de sa de skulle ta vannet (som ikke skjedde). Det var også veldig utmattende.

I 10-tida lørdag 8. januar fikk jeg 3. modningspille og hadde nå ca 3cm åpning og livmorhalsen var ca 1 cm og i ett-halv to-tiden skulle jeg trilles på føden. På en dotur fant jeg den berømmelige slimproppen! Den var laaang, tykk, seig og brunlig. Ingen tvil om hva det var altså, hehe
Da jeg var oppe og gikk litt kjente jeg at det var ubehagelig å gå så antok at Ea var kommet lenger ned i bekkenet. Orket bare gå rett utenfor døra til obsen og inn igjen og kjente småtak i mage og rygg pluss at bekkenet var skikkelig ille.

Klokka ett kom JM og sa vi skulle til føden og vi pakket alle sakene på nytt og denne gangen gikk jeg selv bort. Inn på fødestua og opp i verdens vondeste seng og på med ctg igjen. De sleit ekstremt med å få inn Isak på alle registreringene som ble tatt, mens Ea fant de med en gang hele tiden. De fikk han nå inn til slutt og nå var livmorhalsen helt utflatet, men fortsatt 3 cm åpning.

Jeg lå der en stund mens en superstressa jordmor som snart skulle av vakt løp rundt og styra og ordna for å gjøre klart til neste skift. Hun stresset meg egentlig ganske mye så er glad det ikke var hun som skulle være der hele tiden. Hun målte blodtrykket på armen jeg fikk drypp i (bare væske) og føltes som armen skulle sprenges og fikk et blodtrykk på 210/180 el.l. Haha! Så hun fant ut at det var kanskje best å måle på den andre armen og det gikk bedre, selv om BT var høyt her også.

Så gikk hun av vakt og verdens herligste JM overtok. Rooolig og koselig og ung dame J Hun satte på drypp for å få i gang rier og de kom ganske kjapt, men ikke så veldig vonde enda og de kom med noen minutters mellomrom.
Så kom en gynekolog for å ta vannet og hun prøvde og prøvde og stakk meg inn i skjedeveggen så jeg nesten sparka til hu og hun måtte gi opp til slutt og de ringte overlegen. Han kom tassende og stakk pinnen opp i slufsa og tok vannet med en gang. Og det raaaant og rant og rant og rant. Han hadde hånda inni der for å åpne så vannet skulle komme fortere og det raaaaaaaaaaaaaaaaaaant. Og det var så VARMT! Ble helt satt ut jeg over hvor utrolig varmt det var. To damer føk rundt bordet og tørka og tørka og de og JM og legen sa stadig ”oi, her kom det enda mer ja”, hehe. Til slutt sier overlegen: ”Har vi kobla oss på Romerike vannverk?” *ler* Og lurte på om vi hadde fått beskjed om at det var mye fostervann, hvilket ingen har sagt noe om. Vannet var helt klart og fint da.

Til slutt stoppet det såpass at legen kunne gå igjen og JM skrudde opp dryppet. Riene økte på i styrke og hyppighet og hun sjekket åpning til 4cm og helt utflatet livmorhals og ringte derfor etter anestesi og epidural.
Nå kjente jeg riene såpass at jeg ville prøve lystgassen. Merket ikke noe særlig til den, men den hjalp meg å fokusere på pustinga og hjalp derfor veldig bra på den måten. Da tok riene seg kraftig opp plutselig og kom ganske kjapt og varte ganske lenge og begynte å gjøre ganske vondt. Hun skrudde opp lystgassen og da merket jeg effekten (når jeg tok vekk masken etter en ri og merka at hodet ikke var helt med, hehe).

Kjente nå at nåå var det ikke så fryktelig lenge igjen til min maks-smertegrense og at det var helt greit at epiduralmannen kom. Han stakk meg i ryggen og det kjente jeg og ropte au og skvatt til. Han satte jo lokalbedøvelse først, men ikke nok. Så han bedøvde mer og stakk videre, men jeg kjente det liksom inni nervene i ryggen og det var skikkelig ekkelt og kvalmende følelse i tillegg til at det var vondt. Smerten var ikke det verste, men den ekle *pille bort i nervene*-følelsen var skikkelig fæl. Men han fikk nå satt den til slutt da enda jeg hadde rier og greier, men flinke meg holdt meg fast i sengekanten og Kåre pressa lystgassmaska hardt inn i trynet mitt når jeg sa fra så jeg klarte å sitte helt i ro

Når epiduralen var satt så kjente jeg fortsatt riene like godt og trodde de skulle bli helt borte, men den må vel få virke litt først. Det gikk nok ikke mange riene før jeg merket at toppene var borte og riene ikke økte i smerte, men så viiiidt ikke lenger var like intense så jeg begynte vel akkurat å merke effekten.

Så var det på med ctg igjen da og igjen så sleit hun med å få inn Isak så hun ringte på legen som kom og tok UL på meg mens jeg enda satt på sengekanten etter epiduralsettingen. Aner ikke hva klokka var på dette tidspunktet, men den var nok blitt ca 17:30 tenker jeg, eller enda litt mer.
Legen fant ikke hjertet med en gang, men siden alle hadde slitt med å finne Isak både på UL og ctg det siste døgnet tenkte jeg ikke noe mer på det. JM fant frem dopler og mente hun fikk inn Isak med den. Ea hadde forresten fått elektrode på hodet etter de tok vannet. Og legen mente hun så hjertet som slo på UL. Akkurat da kom overlegen innom for å se hvordan det gikk og han ville også sjekke med UL.

Han fant ikke noe hjerte og ba meg legge meg ned på rygg for å se om han fant det, hvilket han ikke gjorde. Jeg var fortsatt ikke helt med på alvoret og var i min egen lille rieverden. JM slo av dryppet sa hun og da stoppet riene ganske kjapt (tror jeg).

Så hører jeg overlegen si: ”Nei, disse barna må ut NÅ!” og videre hører jeg bare masse folk komme løpende inn og roper RING!! og KATASTROFESNITT!!! Også kobles jeg fra alt av utstyr og de sier til Kåre og meg at nå skjer ting veldig raskt og at de ikke har tid til å ta seg av Kåre, men skal komme så fort de kan tilbake til han.

Jeg begynner å gråte og sier til Kåre at det var jo det jeg har visst hele tiden, at det kom til å bli keisersnitt. Vi har jo prata om at akkurat dette kunne skje fordi magefølelsen min har sagt keisersnitt helt fra vi fikk vite at det var tvillinger. At det skulle bli SÅ dramatisk hadde jeg ikke ant da. Kåre ga meg en klem og sa at ja, dette visste vi og det kom til å gå helt bra og at han var kjempeglad i meg.

Så løper de av gårde med meg og senga og DA går det skikkelig opp for meg hva som holder på å skje. Jeg hulkegråter så jeg ikke får puste og JM prøver å roe meg og si at hun skal være med meg hele tiden. De løper bortover gangen og kræsjer inn i alt som kan kræsjes i mens jeg roper om og om igjen: ER HAN DØD???? ER HAN DØD?? Ingen svarer meg, de bare løper og åpner dører og sier ett og annet ord til hverandre. Dette er det jævligste jeg har vært med på i mitt liv og jeg trodde da at hjertet til den lille gutten min hadde stoppet og jeg var så utrolig redd

Jeg ropte igjen om han var død og da var det ei som sa nei og da klarte jeg å slutte å hyperventilere like mye og roe meg en anelse.
Inne på operasjonsstua var det fullt av folk rundt meg, jeg hadde knepet igjen øynene hele veien, og de sa at nå MÅTTE jeg over på operasjonsbenken KJAPT! Bekkenet mitt var så jævlig, men det merket jeg ikke da, jeg bare akte meg over mens flere folk dro og dyttet meg så jeg kom kjapt over på benken.

Jeg b le lagt på rygg, kjente de tiltet bordet litt mot venstre og visste absolutt alt som skulle skje for dette hadde jeg forberedt meg på mange ganger i hodet i forkant for å være klar over hva som ville skje om det endte med et slikt keisersnitt. Armene mine ble lagt ut til siden og jeg fikk oksygenmaske foran ansiktet. Denne var det mye vanskeligere å puste i enn i lystgassmaska og det gikk ikke an å prate i den for jeg prøvde. Jeg syns de brukte så lang tid og jeg ville bare vekk fra alt og spurte om jeg ikke skulle sove.

Jeg kjente at de vasket raskt over magen min med noe kaldt og så satte de endelig narkosen i venstre hånd. Det svei og gjorde vondt og jeg kjente det gikk oppover armen og bare venta på å forsvinne og det gjorde jeg raskt.
Våknet av at noen sa navnet mitt om og om igjen og jeg ble først litt sur for ENDELIG på over en uke så sov jeg skikkelig tungt, men det tok bare et kvart sekund før jeg husket alt og spurte om hvordan det gikk. Fikk ikke noe ordentlig svar, men tror de sa at de levde i hvert fall.

Ble trillet inn på oppvåkninga og Kåre kom trillende med de to små og jeg fikk endelig høre om alt var gått bra og at de var friske begge to og det var de. Kåre var så stolt og holdt frem ungene, men jeg var så borte etter narkosen at jeg sleit med å holde oppe øynene så jeg fikk ikke sett de egentlig.

Lå der noen timer før jeg ble flyttet til barsel og var like dopa i hodet og sleit med å holde oppe øynene, men fikk med meg at ungene ble lagt til brystet og at jeg måtte kjenne på råmelka som de klemte ut for den var klissete, hehe. Kåre har tatt noen bilder og det kan jeg ikke huske noe av.
Fra overlegen sa at barna må ut til de kom ut gikk det 5 minutter. Begge to skrek da de ble tatt ut og fikk 9-10 på apgar så det var heldigvis falsk alarm ang. Isak. Han hadde bare, som han hadde gjort det siste døgnet, gjemt seg bak søsteren. De tok også en ph-prøve fra navlestrengen som kan si om de har hatt surstoffmangel underveis i fødselen og denne prøven var helt fin. Det hjelper en del at vi faktisk ikke holdt på å miste lillegutten vår, men det er fortsatt veldig tøft å tenke på alt som skjedde og det tok en uke før jeg klarte å tenke gjennom alt som skjedde fra legen sa at de måtte ut.

Jeg mista 750ml blod, men om natta blødde og blødde jeg så måtte trekke i snora hele tiden for at de skulle bytte bind (bleie) og det var nok her det store blodtapet skjedde. Jeg hadde en blodprosent på litt over 12 før operasjonen og dagen etter var den litt over 8, helt ok. Men formen min ble såå utrolig dårlig, hjertebank og helt sinnsykt svingstang og svimmel så etter noen dager sjekket en jm på nytt og nå var den på 6,9! Jeg fikk derfor to poser blod den natta og det hjalp veldig. Jeg var ikke lenger voksgul i ansiktet og hjertebanken forsvant, men var fortsatt fryktelig svimmel. Blodtrykket var jo veldig høyt enda på tross av blodtrykksenkende medisin og det kan også være skyld i svimmelheten.

Jeg lå på sykehuset i 6 dager og da ville jeg hjem. Jeg var totalt utslitt etter 2 uker omtrent uten søvn og allmenntilstanden min var kjempedårlig og jeg ville hjem i min egen seng. Jeg klarte knapt å gå fra barsel og ut i bilen da vi dro hjem og var nær ved å besvime flere ganger, men vi kom oss hjem og etter en uke på sofaen begynner formen nå så smått å bli såpass ok at jeg orker å gjøre litt småting som å bytte på senga og i går gikk vi ned og opp til butikken med twinsa på første trilletur Kåre måtte trille for det tør jeg ikke enda pga svimmelheten. Jeg har gått ned over 20 kg siden fødselen for 13 dager siden. Jeg gikk opp 24kg i svangerskapet.

Vi begynner så smått å få litt rutiner på ting og jeg føler at jeg kan begynne å kose meg med de to små i stedet for å bare føle jeg er døden nær på sofaen her

Isak var 2430g, 48 cm lang og HO 34cm, mens Ea var 3070g, 49cm og HO 35cm.

Takk for at du leste


Her er noen bilder av mine herlig nurk!

Helt ferske. Ea til høyre, Isak til venstre:

Klare for hjemreise:

Ea 2,5 uker gammel:

Isak 2,5 uker gammel:

Og med dette ønsker jeg å takke alle som har fulgt meg hele og deler av veien fra vi startet jakten på lillegull for snart to år siden. Dere har fulgt meg i opp- og nedturer og har gitt meg mye støtte gjennom fine kommentarer her og på ulike forum dere også har fulgt meg.

Jeg kommer ikke til å fortsette bloggingen. Det har jeg ikke tid til og ønsker heller ikke å dokumentere livet til mine to små på nett :)

Tusen takk alle sammen, nå er endelig jakten over og vi har verdens herligste små nurk <3